Mange av oss, enten vi er foreldre, na boer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen
- strever litt med lesing og skriving
- mistrives på skolen eller i barnehagen
- sliter med å få venner
- vegrer seg for å spise
- gjør seg dårlig forstått
- har et spesielt usunt kosthold
- mobber eller plager andre
- mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)
Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:
- i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
- ikke overholder avtaler
- ofte lukter alkohol
- virker likegyldige til egen fremtoning
- oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
Du er første skritt på vegen mot en løsning
Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?
Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.
Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!
Gode hjelpemidler
BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan BTI-veileder Nivå 0 hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever.
NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte!
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og de kan kalles pårørende. Det er for eksempel mange barn i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene er fattige. Flere barn enn vi tror opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel.
De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan melde seg i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problem, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn blir utsatt for flere belastninger samtidig, så øker det sannsynligheten for at barnet utvikler egne problem.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av om dine barn kan regnes som pårørende:
- Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
- Hvordan er barnet påvirket av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du trur handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svara på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.
Melhus kommune har vedtatt plan for forebygging.
Alle som arbeider med barn og unge i Melhus kommune, enten du er ansatt i barnehage eller er på helsestasjonen, skal du følge handlingsveilederen. Dette gjelder også for tjenester som arbeider med foresatte, og det oppstår ei bekymring for barnet/ungdommen/barnet i magen.
https://www.regjeringen.no/contentassets/a7b49e7bffae4130a8ab9d6c2036596a/handlingsplan-mot-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme-2020-web.pdf ble lansert i 2014 og revidert i 2020. Planen favner mange sektorer og tjenester, og den har et særlig fokus på forebygging. Innsatsen retter seg mot alle former for ekstremisme. Samarbeid på tvers av fagområder og samfunnssektorer er en nøkkelfaktor for å lykkes med arbeidet. Dette gjelder både på nasjonalt og lokalt plan. Mye av det forebyggende arbeidet gjøres lokalt. Det har derfor vært sentralt å løfte frem kommunenes rolle og ansvar på feltet. Et grunnleggende prinsipp har vært å benytte eksisterende strukturer for samarbeid og oppgaveløsning, fremfor å etablere nye.
Noen sentrale definisjoner:
- Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, religiøse og/eller ideologiske mål.
- Radikaliseringsprosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier. Hvor lang tid en radikaliseringsprosess tar, varierer fra person til person. Det er ikke gitt at alle som er i en slik prosess blir voldelige ekstremister.
- Med voldelig ekstremisme menes aktiviteten til personer som er villige til å bruke vold for å nå slike mål.
- Hatkriminalitet er en straffbar handling som helt eller delvis er motivert av, eller som har bakgrunn i, hat eller negative holdninger til religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, seksuell orientering, kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet eller nedsatt funksjonsevne.
- Nettekstremisme er radikalisering og voldelig ekstremisme på internett. Denne formen for ekstremisme består i å fremme ekstreme ideologier og utringer på internett, som kan rammes av Straffeloven. Det er forskjell på hatefulle ytringer og hatkriminalitet, men av og til sammenfaller disse, for eksempel der meningsytringer kombineres med trusler.
- Høyreekstremisme er en ideologi som ønsker at folk og stat skal være ett, hvor fremmede truer fellesskapet. De er åpent anti-demokratiske og aksepterer vold som et viktig virkemiddel.
- Terror er den ytterste konsekvensen av radikalisering og voldelig ekstremisme.
- Avradikalisering er en prosess som kan føre til at en person i mindre grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske/ideologiske/religiøse mål.
Hva gjør jeg hvis jeg er bekymret?
Avvergingsplikten omtalt i Straffeloven § 196 gjelder oss alle. Vi har alle et ansvar for å bidra til at kriminelle handlinger blir stoppet ved å melde fra til politiet om kjennskap til at et lovbrudd helt sikkert eller mest sannsynlig vil bli begått. Denne plikten gjelder uavhengig av taushetsplikt i enkelte tilfeller, som for eksempel terrorhandlinger, ulovlig militær virksomhet og grove voldssaker.
Følg BTI-veilederens nivå 0 ved bekymring
- Det er alltid ønskelig å løse bekymringer på et lavest mulig nivå dersom dette er mulig. Definer bekymringen. Kartlegg mulige bekymringstegn ved bruk av verktøyene “Bekymringsfulle tegn på radikalisering” og “Risiko- og beskyttelsesfaktorer – radikalisering”.
- Del bekymringen med lederen din
- Del bekymringen med foresatte/barnet/ungdommen
- Drøft bekymringen med forebyggende koordinator i kommunen. Du kan drøfte anonymt.
- Du kan også drøfte bekymringen anonymt med politiet for å få veiledning på hvordan du kan gå fram videre i saken
- Dersom bekymringen er av akutt karakter, skal du kontakte politiet direkte. Ved akutt fare for vold, ring 112.
- Ved avklart bekymring eller etter en drøfting med forebyggende koordinator og/eller politi skal du vurdere å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten hvis personen er under 18 år eller er foreldre.